Frem til nedsalget startet i 1994 var de store bedriftene på Raufoss en del av det samme konsernet – Raufoss ASA. De påfølgende årene ble bedriftene i parken delvis solgt ut til norske og internasjonale eiere. Til tross; fortsatt eksisterer det en sterk delingskultur internt som oppfattes som en viktig del av suksessen i de ulike bedriftene.
«Kunnskap i dag er så spisset at det ikke er mulig å være eksperter på alt. Og for å finne de gode løsningene må man samarbeide med eksperter på andre områder enn sitt eget. Denne samhandlingen skjer ikke av seg selv. Det må etableres en kultur hvor folk på ulike fagområder, med forskjellig kompetanse, finner sammen – deler - og skaper et produkt som er langt bedre. Det tror jeg er litt unikt i Raufoss-industrien». Ordene tilhører en av nestorene i parken, Jon Sandvik, ved SINTEF Manufacturing AS, som har fulgt industrien tett siden 1982 og sett hvordan bedriftene som tidligere var del av ett konsern, fortsatt samarbeider om innovasjon og utvikling av ny teknologi.
«Enten du jobber med forsvar, bil, propanbeholdere eller bremserørskoblinger på Raufoss, så er det stor respekt mellom de ulike bedriftene. En respekt som bunner i at det skal så utrolig mye til for å lykkes med det man gjør internasjonalt. Noe norsk marked eksisterer ikke, å feile er ikke et alternativ», understreker Sandvik. Denne gjensidige avhengigheten binder bedriftene sammen, og investeringer bakover i linja på innovasjon, prosesser og materialteknologi – lengst unna markedet – kan foregå selv om man til dels også er konkurrenter i sluttmarkedet. Sammen kan man investere nok, ikke alene.
Gjensidig respekt
«På Raufoss er det en gjensidig respekt mellom de ulike sjiktene i organisasjonene. Alle er viktig og det er kort avstand mellom leddene. Folk med akademisk spisskompetanse er på samme «nivå» som fagarbeideren med fagbrevet. Denne respekten for hverandres ferdigheter, og hva de tilfører prosessen, tror jeg er noe av grunnen til at utviklingsprosjektene på Raufoss er såpass effektive og vellykkede som de er», poengterer Sandvik.
«Her i Norge er det en litt annen innstilling enn ute i den store verden. Der er det slik at når sjefen ikke har sagt hva du skal gjøre, så tør du ikke gjøre noe. Mens her i Norge er det slik at når sjefen er borte, da kan vi gjøre alt som er riktig, og så er det bedre enn når hun dro. Det er en annen innstilling kan du si», humrer Sandvik som sier dette med glimt i øyet og for å generalisere, men med et snev av sannhet.
Nasjonale kompetansesentre
Med en innarbeidet delingskultur er det kanskje ikke tilfeldig at flere nasjonale satsninger innenfor manufacturing blir lagt til Raufoss, og at økosystemet i regionen alltid er interessant med tanke på bedriftsetableringer. NCE og klyngesatsingen, MTNC og Norsk Katapultsenteret, Læringsfabrikken og forskningsinstituttet SINTEF Manufacturing for å nevne noen. Man er vant med å ta felles investeringer gjennom deling, og da blir det et naturlig sted for videre kompetansedeling.
Men Sandvik understreker to viktig ting; «Vi deler fordi vi mener at vi får noe igjen for det, vi driver ikke veldedighet. For det andre. For å være såpass gode som vi er, så må vi alle legge ressurser inn i det. Alle kan delta med noe innenfor det man er gode på. Mer allment enn selve produktet som sådan. Penger og kunnskap».
Delingen som del av arven
Siden «parken» var ett konsern tilbake på nittitallet, har det vært et generasjonsskifte, men man ser at den innarbeide delingskulturen er noe som blir med videre gjennom en ny ledelse. Kulturen sitter dypt i de som daglig ser effekten av den, og da byr det ikke på nevneverdige problemer at fagarbeidere og ingeniører fra tid til annen bytter arbeidsgiver i industriparken, kompetansen forblir og utvikles – til det beste for alle.
Slik er Raufoss Industripark fortsatt et aktivt industrimiljø med 2 500 ansatte og 50 bedrifter som deler kjernekompetanse på tvers av bedrifter. Resultatet er en omsetning på 12 milliarder norske kroner, hvorav 95% daglig eksporteres ut i Europa med 130 vogntog.
